Når man vil dø

Igår var verdensdagen for selvmord og selvmordstanker. Jeg valgte å ikke skrive noe eller gjøre noe denne dagen, da mine egne tanker og følelser preges av dette. Jeg kan fremdeles tenke mine tanker som jeg har tenkt i mange år. Heldigvis for meg har jeg funnet mine strategier for å komme ut av «transen».

Jeg har også opplevd at noen jeg er glad i ha valgt å avslutte livet sitt. Alle følelsene og tankene som strømmer igjennom hode mitt gjør at jeg får litt perpektiv i ting. For det er vanskelig, men det er vanskelig for både pårørende og som vedkommende selv.

La oss tenke litt på de som velger å forlate oss. Hvor vanskelige følelser de må sitte igjen med. Hvor negative og hjerteløse de er mot seg selv. Faktisk hvor stygge de er med seg selv. Det mørket som har fanget dem og har dem i sin hule hånd.

Jeg veit , for jeg er en av dem. Men jeg har overlevd

Det snakkes om at de som velger å avslutte livet sitt er egoistiske, men hvorfor er de det? Jeg er egentlig veldig blandet der. For hvorfor skal vi tvinge dem til å leve med sine smerter, for at vi skal slippe våre smerter? Hvem er egentlig egoistisk? De som forventer eller de som avslutter?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no