Når man vil dø

Igår var verdensdagen for selvmord og selvmordstanker. Jeg valgte å ikke skrive noe eller gjøre noe denne dagen, da mine egne tanker og følelser preges av dette. Jeg kan fremdeles tenke mine tanker som jeg har tenkt i mange år. Heldigvis for meg har jeg funnet mine strategier for å komme ut av “transen”.

Jeg har også opplevd at noen jeg er glad i ha valgt å avslutte livet sitt. Alle følelsene og tankene som strømmer igjennom hode mitt gjør at jeg får litt perpektiv i ting. For det er vanskelig, men det er vanskelig for både pårørende og som vedkommende selv.

La oss tenke litt på de som velger å forlate oss. Hvor vanskelige følelser de må sitte igjen med. Hvor negative og hjerteløse de er mot seg selv. Faktisk hvor stygge de er med seg selv. Det mørket som har fanget dem og har dem i sin hule hånd.

Jeg veit , for jeg er en av dem. Men jeg har overlevd

Det snakkes om at de som velger å avslutte livet sitt er egoistiske, men hvorfor er de det? Jeg er egentlig veldig blandet der. For hvorfor skal vi tvinge dem til å leve med sine smerter, for at vi skal slippe våre smerter? Hvem er egentlig egoistisk? De som forventer eller de som avslutter?

Minner stopper

Døden er på en måte slutten. Slutten for det livet, for alle egentlig. For selv om vi lever videre, så stopper våre minner sammen med dette mennesket. Bare det er en utrolig deprimerende tanke, og det er nok derfor akkurat denne ikke blir så mye snakket om.

Det siste halv året har jeg vært i 3 begravelser. Jeg har måttet sagt farvel og stoppe minner med 3 mennesker. Alle like triste og forferdelige, da det har vært unge mennesker.

Jeg veit livet er kort, men noen ganger er det bare for kort. De som så vidt har rekt å smake på livet, de som kun har opplevd litt av det de skal oppleve og lært mindre enn halvparten. Ord blir så uendelig svake, det strekker ikke til.

Ikveld er vi venner, til og med bestevenner

Jeg har vært stille her en stund. Jeg har ikke hatt skrivesperre, men mye rundt meg har vært så forvirrende. Jeg har også hatt en real selvtillitknekk. Jeg veit ikke helt hva jeg skal skrive nå heller, skal jeg være helt ærlig. Det er så mange tanker som bare surrer rundt oppi det lille hodet mitt og skaper hodebry.

Jeg skulle egentlig spille litt ikveld, men hode mitt bare tuller. Gjorde jeg dumt å takke nei til å være med noen venner av meg ikveld? Burde jeg heller ser på tv eller en film selv? Burde jeg egentlig skrive her ikveld? Skal jeg bare legge meg i senga og trykke på mobilen? Kanskje se en disneyfilm? Jeg veit ikke enda.

Musikken dundrer på headsettet, det går i “Skillet” og “Shinedown” nå. Vi har hatt noen stormer sammen, vi har grått noen tårer sammen. Men vi har også ledd litt, og satt oss mål. Trur vi har gjort alt. Snart setter jeg på “Eminem”, for å få vekk klumpen i magen. For å sette litt mer ord på ting, ord jeg ikke klarer å finne selv.

Spørsmålet nå er; Tør jeg legge ut dette? Tydeligvis, for du leser nå. Det går bra med meg, jeg bare kjenner på alt som stormer. Musikken hjelper meg puste, hjelper meg snakke. Så ikveld er jeg og musikken venner, til og med bestevenner. Nå skal jeg konsentrere meg om musikken, og imorgen vil det føles litt bedre.

One day or day one?

Akkurat denne setningen slo lufta ut av meg. To like ord, men så ulik mening. For meg viser en frykt og en viser besluttsomhet. Om det blir helt riktig veit jeg ikke. Begge to er skumle. Begge to er vanskelige. Begge to er tøffe. Men en er trygg og en er utrygg. Velg selv.

Dessverre sitter jeg fast på “one day”, men jeg jobber med å komme til “day one”. Det er tøffere enn man trur, og faktisk veldig skummelt. Jeg syns det er skummelt, men jeg har som mål å komme dit. Bare vent og se.

Q: Hva velger du?

Can I hide for a moment?

Can I just hide for a moment? 

Jeg kjenner jeg er veldig sliten. Jeg kjenner jeg er veldig lei. Jeg har ikke ord en gang, jeg sliter bare med et sinne. Et sinne som velter rundt i kroppen og som skaper enda mer hodebry enn jeg tenger. Jeg bare orker ikke, jeg vil ikke orke.

Jeg veit ikke om jeg skal gjemme hele meg, eller om jeg bare skal gjemme det jeg føler og tenker. Hva blir mest rett å gjemme?

Hva vil jeg?

Jeg hadde et lite møte med Grep-mannen min idag. Vi snakket litt om veien videre og hva han tenker er lurt for meg. Så jeg veit jeg skal bytte praksisplass, og jeg skjønner hvorfor jeg skal bytte praksisplass. Jeg veit ikke hva jeg vil gjøre 100%, men jeg veit jeg elsker å skrive. Jeg veit jeg elsker å være kreativ.

Jeg trudde lenge jeg visste hva jeg ville jobbe med, men jeg ser nå at jeg faktisk ikke veit. Jeg føler meg ikke bra nok uansett hva jeg gjør. Føler forsåvidt ikke at jeg skriver bra nok heller. Jeg trykker meg ned med at det er noen som er bedre enn meg, isteden for at jeg belønner meg selv med hvor flink jeg har vært.

Jeg sitter i tenke boksen, hva kan jeg tenke meg, hvor kan jeg tenke meg og hva er jeg faktisk flink i. Hva er JEG flink i, uansett hva noen andre er flinke i? Det der med å bry seg om alle andre, jeg må prøve å slutte.

Q: Veit du hva du vil bli?

Noen ganger blir det litt mye

I natt er en sånn type natt hvor ingenting føles bra. Hvor hele min eksistens vurderes og rives fra hverandre. Feil og ting jeg har sagt gnager meg i stykker og jeg har verdens dårligste samvittighet. Hva mine nærmeste må igjennom pga meg, alle følelsene jeg setter i gang og alt jeg vil stoppe. Jeg skjønner jo at det ikke er lett for dem heller.

Den siste tiden har jeg vært mye sint. Jeg har ikke vist det, men det har ligger i underflaten. Blir sint for småting, hever stemmen for bagateller og nærmeste eksploderer over ting som er teit. Jeg skjønner det jo selv, men likevel er jeg skikkelig sint. En ordentlig ubehagelig følelse og ganske dominerende.

Hode mitt er veldig rotete, derfor blir dette innlegge rotete også. Jeg drømmer om et liv der jeg er mer selvsikker, veit hva som er best for meg og lever deretter. I det ene øyeblikket er jeg så sint at jeg rister, hvor jeg rett etterpå er så trist at tårene triller. Så en opp og ned hverdag er det helt klart jeg har for tiden. Jeg må bare ri bølgen og se hvem som står der når jeg har kommet i land igjen.

Jeg er frisk, ikke sant?

Jeg er psykisk sjuk, det vil si det ikke synes. Det vil si jeg kjemper en kamp ingen ser. Ansiktet mitt kan vise sorg, frustrasjon, sinne og glede, men alt på innsiden kan ingen se eller føle. Det er skjult for resten av verden.

Jeg later som jeg er frisk. For meg, for mannen, for familien og for venner. Jeg sminker meg, jeg ler, jeg drikker, jeg deler, men jeg gjemmer også. Det er frustrerende og ikke få sagt hvordan ting er, det er mye lettere å late som man er frisk og alt går bra. Et smil kan fakes og blåses bort med dagens skandaler, men det innvendig kan ikke gjemmes bort. For når jeg kommer hjem, når jeg lukker utgangsdøra bak meg, da er tankene tilbake og følelsene lammer meg. Jeg ofrer mye for å være med venner, fungere i samfunnet. Men blir dette sett på som styrke? Nei. Vi er svake, late, snyltere og alt annet vi blir kalt.

Jeg håper at en dag at styrken blir sett og de fleste stygge ting kan viskes vekk. Disse holdningene hjelper ikke på psyken. Veien blir mye lenger for oss som kjemper, og jeg skrive oss for jeg er blant disse. Men det er vel en grunn til at dette er tabu, og derfor er det så utrolig viktig å snakke mer om det! Så vær med i kampen!

Det å miste noen

Mandager pleier å være gode dager, men ikke idag. Du skulle vært 24 år idag. Jeg skulle ringt deg og sunget for deg og hørt deg le i andre enden av røret.  Merket smilet ditt igjennom telefonen og spurt når jeg fikk se deg igjen. Verden er noen ganger grusom, og at et annet menneske at rivd deg vekk sånn her knuser meg. Skjønner ikke i min villeste fantasi at i hans hode var dette greit. Vi er flere som gråter idag, og flere som fremdeles finner dette uvirkelig.

Det å miste noen i ung alder er aldri lett. Og jeg syns det har vært helt grusomt å miste to av de venninne jeg skulle dele alle erfaringer med, alle latterne og muligheten for at våre barn skulle bli like gode venner. Jeg veit jo ikke om vi fremdeles hadde vært så gode venner idag, men jeg velger å tenke det. Jeg trenger å tenke det.

Uansett hvem det er, så er det alltid vanskelig når noen dør, men det er jo annet med de unge. De som akkurat har starta på livet, så vidt begynt å lukte hva fremtiden bringer og som har så mye de skal oppleve. Det er en egen stemning over det, en som er vanskelig å forklare. Ikke misforstå – alle dødsfall er vanskelig.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no