Jeg er altfor hard mot meg selv

Vet dere hva jeg må slutte med? Å være så forbanna hard mot meg selv. Jeg startet på et innlegg til dere, men det stoppet helt opp for jeg følte meg dum som ikke har blogget på en uke, fordi jeg ikke tar så mange bilder i løpet av en uke og fordi jeg er i en periode hvor jeg rett og slett føler meg ordentlig dritt. Jeg veit jo selv utfordringene mine, og prøver å lære meg å leve best mulig med de, hvorfor kan jeg ikke bare skjønne det her også?

Jeg sitter hos lillesøster i den store byen. Vi har hatt det skikkelig koselig, men veit dere hva jeg tenker på akkurat nå? Og hva jeg tenkte på når vi faktisk tok bussen hjem fra sentrum? Ikke hvor stolt jeg var for å ta tatt den dumme bussen, men det at jeg glemte å ta bilde mens jeg var på Karl Johan, at jeg ikke var oppe på slottet og tok bilder. Samme irriterte meg når jeg skulle legge inn bilder her til bloggen tidligere idag, jeg har ekstremt lite bilder og det passet dårlig. Men igjen, den dumme bussen, trikken og t-banen – det driter jeg i.

Det er så masse jeg føler jeg MÅ rekke hel tiden, men svært sjeldent jeg setter meg ned og spør hva jeg VIL rekke. Det er to vidt forskjellige ting. Jeg drives av dårlig samvittighet, jeg spises opp av skyldfølelse og jeg skjemmes av meg. Æsj, dette ble et innlegg hvor jeg ble mer negativ enn jeg kanskje hadde tenkt til, men det er jo sant. Hvorfor kan jeg ikke tenke på de tingene jeg har fått til, de tingene jeg har rekt og alle oppgavene som nå er ute av verden? Dette er virkelig noe jeg må bli flinkere på!

Q: Så, hva skal dere bruke deres søndag på?

Når det blir for mye

Noen ganger tar følelsene overhånd. Noen ganger er det så sterkt at jeg ikke klarer å tenke klart og jeg mister ord og på en rar måte funksjon. Denne gangen trur jeg også bare ting må komme, ellers kommer jeg til å angre meg.

De siste dagene har vært tankefulle, men på måter man kanskje ikke helt skjønner med en gang. Jeg veit det er noen som kan hoppe til konklusjoner, men det er en blanding av flere ting. Mange ting egentlig.

Jeg har en stund vært ordløs, noe som er utrolig ubehagelig for meg. Det begynner seg opp et trykk når jeg ikke får sagt noe, og når det da først kommer ut – kan det veldig fort høres veldig feil ut. Jeg har såret mennesker før for stresset mitt, og jeg er redd for å såre dem igjen.

Nå er det fullt igjen og jeg går med en klump i brystet. Jeg veit ikke hvordan jeg skal minske det, for alle scener i hode mitt ender med bare tull. Jeg krisemaksimerer, siden jeg ikke får sagt noe om det. Det er slitsomt for alle rundt meg, inkludert meg selv.

Nå skal jeg snar sove. De siste dagene har jeg ikke sovet så godt, slik som følelsene har holdt på. Forhåpentligvis kan jeg snart legge lokk på boksen for denne gangen, så kan jeg nyte turen imorgen. Slappe litt mer av og senke skuldrene. Høre på lydbok, la bilen gjøre sin magi.

Det fine miraklet, min oldemor

Jeg er heldig, jeg er faktisk veldig heldig.
Min oldemor er 105 år gammel. Hun er 80 år eldre enn meg.
Hun har vært min diskusjonspartner, lattervenn, nabo, ordlekbuddy og så mye mer.
Men nå er hun sjuk, veldig sjuk.

På lørdagen ble vi vekket av en telefon av pappa.
Jeg sov, men mannen våknet. Jeg hørte ordet “oldemor” og våknet. Lys våken.
Pappa sa oldemor var på vei til sjukehuset, hun hadde fått hjerneslag.
Om blod kan fryse og pust stoppe for et øyeblikk – det var et sånt øyeblikk.

Jeg fikk spørsmål om jeg ville være med opp med en gang, “selvsagt”.
Det er lenge siden jeg har ordnet meg så fort, takket være mannen fikk jeg med meg, meg selv også.
Jeg visste ingenting, jeg følte ingenting.
Tid stopper, man mister fotfeste og tankene surrer.

Hva møter oss?
Hva skjer nå?
Hvordan går det med henne?
Hvor hardt er hun rammet?

Synet kan man ikke forberede seg på.
Synet som er like vondt om det er gammel eller ung, det er noen du er glad i.
Ting gikk fort, heldigvis!

Etter et par timer kjenner hun oss igjen.
Hun kan grynte ja og lage nei lyd.
Lykken er stor når ting har gått bra, alt tatt i betraktning.
Når vi besøker på søndag, så snakker hun dårlige setninger.
Men vi forstår henne, hun kjenner oss og hun kan bevege det meste.
Hørt om mirakler? Min fine oldemor er et ❤️

Under en uke senere går hun.
Med hjelp selvsagt, men hun går.
Går det an? Ja, det gjør faktisk det.
Legene sier hun er den eldste i Norge som har fått den sterke behandlingen for slag.
Jeg er så stolt, så glad og så redd.
Alt på en gang.

Vi veit ikke hvordan fremtiden ser ut, men vi har et flott utgangspunkt.
Jeg takker for all tid til nå, og gleder meg over ekstra.
Livet er skjørt, og noen ganger tar vi ting for gitt.
Glemmer at alle skal en dag takke for seg og etterlate oss andre.
Så mitt fine lille mirakel har lært meg enda mer viktigheten av et besøk til, en telefonsamtale eller bare en melding til.
Man veit aldri, og det er skummelt.
Veldig skummelt.

Tanker i nattetimene

I disse nattetimer kjenner jeg at det er litt tanker som surrer rundt oppi hode mitt. Det er en liten stund siden jeg har delt det, så her er vi igjen. Og siden det er nattetimer, så blir jo dette også delt ganske seint. Håper dere overlever? Uansett, her er noen tanker inatt:

 

💭 Jeg stresser skikkelig med julegaver. Jeg er alltid like redd for at de vi gir gave til ikke skal bli fornøyde. At de skal tenke vi har bare kjøpt noe og ikke brydd oss mer. Jeg bruker igrunn veldig mye tid på julegaver, så rundt denne tiden er det en av mine største frykter.

💭 Jeg både verker og er så utrolig sliten for tiden. Jeg er nesten overrasket når jeg kommer meg igjennom dagene. På nettene klarer jeg ikke ligge stille fordi jeg har så vondt, noe som igjen holder mannen våken. Til plag for oss begge egentlig.

💭 Nå reiser jeg snart og jeg kjenner jeg gruer veldig. Til ukjent område og jeg veit jo ikke hva som kommer til å skje. Det å være så langt vekk fra kjente og kjære, tar jeg faktisk veldig tungt. Det er utrolig tøft og jeg kjenner jeg faktisk begynner å svette litt av det. Faen. Jeg håper jeg har tid og ork til å blogge litt og fortelle hva jeg holder på med der.

💭 Jeg sitter skikkelig fast i strikkingen min. Jeg er så nervøs for å strikke, at jeg tør faktisk ikke starte på noe nytt. Jeg holder på med noen grytelapper og en hals. Men jeg er så usikker og nervøs, at jeg klarer ikke. Hvor teit er ikke det? Jeg har som mål å strikke noen gensere og sånne ting, jeg må bare manne meg, eller faktisk kvinne meg opp, til å gjøre det og skjønne at det ikke er vanskelig!

Og jeg tenker jo alltid på pusen min 💛

Q: Hva tenker du på i nattetimene?

Et bilde som ikke stemmer

Nå skal jeg snart legge ut et bilde som ikke stemmer overens med hva jeg føler innvendig. Et bilde som hører til sjeldenhetene og som har blitt et valg over hva jeg skal den dagen. Det bilde vise hva jeg må velge imellom. Når jeg er slik som på bilde, så funker veldig lite annet. Jeg må droppe andre ting, dessverre. 

Nå skal jeg legge ut et bilde av det jeg ønsker jeg hadde energi til, hver dag. At det skulle nesten vært en selvfølge. Dette hvis hvor tung min hverdag er på en måte, med utmattelse og smerter. Jeg må ta et valg over noe som på en måte er veldig lite, men for meg er veldig stort. 

Jeg sitter på lan denne helga, og det ble valget mitt denne gangen. Hva slags konsekvenser jeg får til uken veit jeg ikke, og det må jeg nesten ta det når det skjer. Hvor mye jeg kommer til å koble ut veit jeg ikke, men noe blir det nok en del av. Men jeg har tatt et valg, og bilde i innlegget er også et valg. Og slike står jeg over hver dag, på godt og vondt. Og det bilde stemmer dessverre ikke med min hverdag. 

Jeg bare orker ikke

Den siste tiden har jeg vært helt enormt sliten. Kreftene jeg en gang har hatt, har på mystisk vis blitt borte og etterlatt meg i en brønn av mørke. Jeg hater å være å sliten og jeg hater at kroppen min ikke klarer å yte mer. Som jeg skulle ønske at jeg hadde litt mer energi, hadde litt mer mulighet til å klare hverdagen og litt mer tru på at jeg også er bra. 

Jeg skal på møte om noen uker. Jeg gruer meg, tenk om jeg ikke har energi til å kjempe mer? Den maktesløsheten er vel kanskje verst. Føler jeg bare er et skall som eksisterer. Jeg veit ikke helt hvor jeg vil hen med dette innlegget, jeg bare trenger å skrive litt. Få ned litt rot og tanker. 

Når man vil dø

Igår var verdensdagen for selvmord og selvmordstanker. Jeg valgte å ikke skrive noe eller gjøre noe denne dagen, da mine egne tanker og følelser preges av dette. Jeg kan fremdeles tenke mine tanker som jeg har tenkt i mange år. Heldigvis for meg har jeg funnet mine strategier for å komme ut av “transen”.

Jeg har også opplevd at noen jeg er glad i ha valgt å avslutte livet sitt. Alle følelsene og tankene som strømmer igjennom hode mitt gjør at jeg får litt perpektiv i ting. For det er vanskelig, men det er vanskelig for både pårørende og som vedkommende selv.

La oss tenke litt på de som velger å forlate oss. Hvor vanskelige følelser de må sitte igjen med. Hvor negative og hjerteløse de er mot seg selv. Faktisk hvor stygge de er med seg selv. Det mørket som har fanget dem og har dem i sin hule hånd.

Jeg veit , for jeg er en av dem. Men jeg har overlevd

Det snakkes om at de som velger å avslutte livet sitt er egoistiske, men hvorfor er de det? Jeg er egentlig veldig blandet der. For hvorfor skal vi tvinge dem til å leve med sine smerter, for at vi skal slippe våre smerter? Hvem er egentlig egoistisk? De som forventer eller de som avslutter?

Minner stopper

Døden er på en måte slutten. Slutten for det livet, for alle egentlig. For selv om vi lever videre, så stopper våre minner sammen med dette mennesket. Bare det er en utrolig deprimerende tanke, og det er nok derfor akkurat denne ikke blir så mye snakket om.

Det siste halv året har jeg vært i 3 begravelser. Jeg har måttet sagt farvel og stoppe minner med 3 mennesker. Alle like triste og forferdelige, da det har vært unge mennesker.

Jeg veit livet er kort, men noen ganger er det bare for kort. De som så vidt har rekt å smake på livet, de som kun har opplevd litt av det de skal oppleve og lært mindre enn halvparten. Ord blir så uendelig svake, det strekker ikke til.

Ikveld er vi venner, til og med bestevenner

Jeg har vært stille her en stund. Jeg har ikke hatt skrivesperre, men mye rundt meg har vært så forvirrende. Jeg har også hatt en real selvtillitknekk. Jeg veit ikke helt hva jeg skal skrive nå heller, skal jeg være helt ærlig. Det er så mange tanker som bare surrer rundt oppi det lille hodet mitt og skaper hodebry.

Jeg skulle egentlig spille litt ikveld, men hode mitt bare tuller. Gjorde jeg dumt å takke nei til å være med noen venner av meg ikveld? Burde jeg heller ser på tv eller en film selv? Burde jeg egentlig skrive her ikveld? Skal jeg bare legge meg i senga og trykke på mobilen? Kanskje se en disneyfilm? Jeg veit ikke enda.

Musikken dundrer på headsettet, det går i “Skillet” og “Shinedown” nå. Vi har hatt noen stormer sammen, vi har grått noen tårer sammen. Men vi har også ledd litt, og satt oss mål. Trur vi har gjort alt. Snart setter jeg på “Eminem”, for å få vekk klumpen i magen. For å sette litt mer ord på ting, ord jeg ikke klarer å finne selv.

Spørsmålet nå er; Tør jeg legge ut dette? Tydeligvis, for du leser nå. Det går bra med meg, jeg bare kjenner på alt som stormer. Musikken hjelper meg puste, hjelper meg snakke. Så ikveld er jeg og musikken venner, til og med bestevenner. Nå skal jeg konsentrere meg om musikken, og imorgen vil det føles litt bedre.

One day or day one?

Akkurat denne setningen slo lufta ut av meg. To like ord, men så ulik mening. For meg viser en frykt og en viser besluttsomhet. Om det blir helt riktig veit jeg ikke. Begge to er skumle. Begge to er vanskelige. Begge to er tøffe. Men en er trygg og en er utrygg. Velg selv.

Dessverre sitter jeg fast på “one day”, men jeg jobber med å komme til “day one”. Det er tøffere enn man trur, og faktisk veldig skummelt. Jeg syns det er skummelt, men jeg har som mål å komme dit. Bare vent og se.

Q: Hva velger du?

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no