Tanker i nattetimene

I disse nattetimer kjenner jeg at det er litt tanker som surrer rundt oppi hode mitt. Det er en liten stund siden jeg har delt det, så her er vi igjen. Og siden det er nattetimer, så blir jo dette også delt ganske seint. Håper dere overlever? Uansett, her er noen tanker inatt:

 

💭 Jeg stresser skikkelig med julegaver. Jeg er alltid like redd for at de vi gir gave til ikke skal bli fornøyde. At de skal tenke vi har bare kjøpt noe og ikke brydd oss mer. Jeg bruker igrunn veldig mye tid på julegaver, så rundt denne tiden er det en av mine største frykter.

💭 Jeg både verker og er så utrolig sliten for tiden. Jeg er nesten overrasket når jeg kommer meg igjennom dagene. På nettene klarer jeg ikke ligge stille fordi jeg har så vondt, noe som igjen holder mannen våken. Til plag for oss begge egentlig.

💭 Nå reiser jeg snart og jeg kjenner jeg gruer veldig. Til ukjent område og jeg veit jo ikke hva som kommer til å skje. Det å være så langt vekk fra kjente og kjære, tar jeg faktisk veldig tungt. Det er utrolig tøft og jeg kjenner jeg faktisk begynner å svette litt av det. Faen. Jeg håper jeg har tid og ork til å blogge litt og fortelle hva jeg holder på med der.

💭 Jeg sitter skikkelig fast i strikkingen min. Jeg er så nervøs for å strikke, at jeg tør faktisk ikke starte på noe nytt. Jeg holder på med noen grytelapper og en hals. Men jeg er så usikker og nervøs, at jeg klarer ikke. Hvor teit er ikke det? Jeg har som mål å strikke noen gensere og sånne ting, jeg må bare manne meg, eller faktisk kvinne meg opp, til å gjøre det og skjønne at det ikke er vanskelig!

Og jeg tenker jo alltid på pusen min 💛

Q: Hva tenker du på i nattetimene?

Et bilde som ikke stemmer

Nå skal jeg snart legge ut et bilde som ikke stemmer overens med hva jeg føler innvendig. Et bilde som hører til sjeldenhetene og som har blitt et valg over hva jeg skal den dagen. Det bilde vise hva jeg må velge imellom. Når jeg er slik som på bilde, så funker veldig lite annet. Jeg må droppe andre ting, dessverre. 

Nå skal jeg legge ut et bilde av det jeg ønsker jeg hadde energi til, hver dag. At det skulle nesten vært en selvfølge. Dette hvis hvor tung min hverdag er på en måte, med utmattelse og smerter. Jeg må ta et valg over noe som på en måte er veldig lite, men for meg er veldig stort. 

Jeg sitter på lan denne helga, og det ble valget mitt denne gangen. Hva slags konsekvenser jeg får til uken veit jeg ikke, og det må jeg nesten ta det når det skjer. Hvor mye jeg kommer til å koble ut veit jeg ikke, men noe blir det nok en del av. Men jeg har tatt et valg, og bilde i innlegget er også et valg. Og slike står jeg over hver dag, på godt og vondt. Og det bilde stemmer dessverre ikke med min hverdag. 

Jeg bare orker ikke

Den siste tiden har jeg vært helt enormt sliten. Kreftene jeg en gang har hatt, har på mystisk vis blitt borte og etterlatt meg i en brønn av mørke. Jeg hater å være å sliten og jeg hater at kroppen min ikke klarer å yte mer. Som jeg skulle ønske at jeg hadde litt mer energi, hadde litt mer mulighet til å klare hverdagen og litt mer tru på at jeg også er bra. 


Jeg skal på møte om noen uker. Jeg gruer meg, tenk om jeg ikke har energi til å kjempe mer? Den maktesløsheten er vel kanskje verst. Føler jeg bare er et skall som eksisterer. Jeg veit ikke helt hvor jeg vil hen med dette innlegget, jeg bare trenger å skrive litt. Få ned litt rot og tanker. 


Når man vil dø

Igår var verdensdagen for selvmord og selvmordstanker. Jeg valgte å ikke skrive noe eller gjøre noe denne dagen, da mine egne tanker og følelser preges av dette. Jeg kan fremdeles tenke mine tanker som jeg har tenkt i mange år. Heldigvis for meg har jeg funnet mine strategier for å komme ut av «transen».

Jeg har også opplevd at noen jeg er glad i ha valgt å avslutte livet sitt. Alle følelsene og tankene som strømmer igjennom hode mitt gjør at jeg får litt perpektiv i ting. For det er vanskelig, men det er vanskelig for både pårørende og som vedkommende selv.

La oss tenke litt på de som velger å forlate oss. Hvor vanskelige følelser de må sitte igjen med. Hvor negative og hjerteløse de er mot seg selv. Faktisk hvor stygge de er med seg selv. Det mørket som har fanget dem og har dem i sin hule hånd.

Jeg veit , for jeg er en av dem. Men jeg har overlevd

Det snakkes om at de som velger å avslutte livet sitt er egoistiske, men hvorfor er de det? Jeg er egentlig veldig blandet der. For hvorfor skal vi tvinge dem til å leve med sine smerter, for at vi skal slippe våre smerter? Hvem er egentlig egoistisk? De som forventer eller de som avslutter?

Minner stopper

Døden er på en måte slutten. Slutten for det livet, for alle egentlig. For selv om vi lever videre, så stopper våre minner sammen med dette mennesket. Bare det er en utrolig deprimerende tanke, og det er nok derfor akkurat denne ikke blir så mye snakket om.

Det siste halv året har jeg vært i 3 begravelser. Jeg har måttet sagt farvel og stoppe minner med 3 mennesker. Alle like triste og forferdelige, da det har vært unge mennesker.

Jeg veit livet er kort, men noen ganger er det bare for kort. De som så vidt har rekt å smake på livet, de som kun har opplevd litt av det de skal oppleve og lært mindre enn halvparten. Ord blir så uendelig svake, det strekker ikke til.

Ikveld er vi venner, til og med bestevenner

Jeg har vært stille her en stund. Jeg har ikke hatt skrivesperre, men mye rundt meg har vært så forvirrende. Jeg har også hatt en real selvtillitknekk. Jeg veit ikke helt hva jeg skal skrive nå heller, skal jeg være helt ærlig. Det er så mange tanker som bare surrer rundt oppi det lille hodet mitt og skaper hodebry.

Jeg skulle egentlig spille litt ikveld, men hode mitt bare tuller. Gjorde jeg dumt å takke nei til å være med noen venner av meg ikveld? Burde jeg heller ser på tv eller en film selv? Burde jeg egentlig skrive her ikveld? Skal jeg bare legge meg i senga og trykke på mobilen? Kanskje se en disneyfilm? Jeg veit ikke enda.

Musikken dundrer på headsettet, det går i «Skillet» og «Shinedown» nå. Vi har hatt noen stormer sammen, vi har grått noen tårer sammen. Men vi har også ledd litt, og satt oss mål. Trur vi har gjort alt. Snart setter jeg på «Eminem», for å få vekk klumpen i magen. For å sette litt mer ord på ting, ord jeg ikke klarer å finne selv.

Spørsmålet nå er; Tør jeg legge ut dette? Tydeligvis, for du leser nå. Det går bra med meg, jeg bare kjenner på alt som stormer. Musikken hjelper meg puste, hjelper meg snakke. Så ikveld er jeg og musikken venner, til og med bestevenner. Nå skal jeg konsentrere meg om musikken, og imorgen vil det føles litt bedre.

One day or day one?

Akkurat denne setningen slo lufta ut av meg. To like ord, men så ulik mening. For meg viser en frykt og en viser besluttsomhet. Om det blir helt riktig veit jeg ikke. Begge to er skumle. Begge to er vanskelige. Begge to er tøffe. Men en er trygg og en er utrygg. Velg selv.

Dessverre sitter jeg fast på «one day», men jeg jobber med å komme til «day one». Det er tøffere enn man trur, og faktisk veldig skummelt. Jeg syns det er skummelt, men jeg har som mål å komme dit. Bare vent og se.

Q: Hva velger du?

Can I hide for a moment?

Can I just hide for a moment? 

Jeg kjenner jeg er veldig sliten. Jeg kjenner jeg er veldig lei. Jeg har ikke ord en gang, jeg sliter bare med et sinne. Et sinne som velter rundt i kroppen og som skaper enda mer hodebry enn jeg tenger. Jeg bare orker ikke, jeg vil ikke orke.

Jeg veit ikke om jeg skal gjemme hele meg, eller om jeg bare skal gjemme det jeg føler og tenker. Hva blir mest rett å gjemme?

Hva vil jeg?

Jeg hadde et lite møte med Grep-mannen min idag. Vi snakket litt om veien videre og hva han tenker er lurt for meg. Så jeg veit jeg skal bytte praksisplass, og jeg skjønner hvorfor jeg skal bytte praksisplass. Jeg veit ikke hva jeg vil gjøre 100%, men jeg veit jeg elsker å skrive. Jeg veit jeg elsker å være kreativ.

Jeg trudde lenge jeg visste hva jeg ville jobbe med, men jeg ser nå at jeg faktisk ikke veit. Jeg føler meg ikke bra nok uansett hva jeg gjør. Føler forsåvidt ikke at jeg skriver bra nok heller. Jeg trykker meg ned med at det er noen som er bedre enn meg, isteden for at jeg belønner meg selv med hvor flink jeg har vært.

Jeg sitter i tenke boksen, hva kan jeg tenke meg, hvor kan jeg tenke meg og hva er jeg faktisk flink i. Hva er JEG flink i, uansett hva noen andre er flinke i? Det der med å bry seg om alle andre, jeg må prøve å slutte.

Q: Veit du hva du vil bli?

Noen ganger blir det litt mye

I natt er en sånn type natt hvor ingenting føles bra. Hvor hele min eksistens vurderes og rives fra hverandre. Feil og ting jeg har sagt gnager meg i stykker og jeg har verdens dårligste samvittighet. Hva mine nærmeste må igjennom pga meg, alle følelsene jeg setter i gang og alt jeg vil stoppe. Jeg skjønner jo at det ikke er lett for dem heller.

Den siste tiden har jeg vært mye sint. Jeg har ikke vist det, men det har ligger i underflaten. Blir sint for småting, hever stemmen for bagateller og nærmeste eksploderer over ting som er teit. Jeg skjønner det jo selv, men likevel er jeg skikkelig sint. En ordentlig ubehagelig følelse og ganske dominerende.

Hode mitt er veldig rotete, derfor blir dette innlegge rotete også. Jeg drømmer om et liv der jeg er mer selvsikker, veit hva som er best for meg og lever deretter. I det ene øyeblikket er jeg så sint at jeg rister, hvor jeg rett etterpå er så trist at tårene triller. Så en opp og ned hverdag er det helt klart jeg har for tiden. Jeg må bare ri bølgen og se hvem som står der når jeg har kommet i land igjen.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no