Gir meg som vlogger

Heisann mine fine!
Dette innlegget skrives i samarbeid med vloggedagen min, så innlegget vil bli delt der også. Jeg føler jeg får skrivd mer og forklart mer her. Så jeg skal prøve å forklare.

Jeg har tatt det valget om å slutte å vlogge, 28.januar er min siste vloggedag. Jeg har holdt på i over 2 år nå, og jeg elsker virkelig alt jeg har fått oppleve og delt. Jeg har delt gleder, sorger, oppturer og nedturer. Jeg må si, jeg har ALDRI angret på at jeg begynte å snappe, og jeg angrer heller ikke på det jeg har valgt å dele. Jeg har funnet en gjeng som er like giret som meg for å dele, for å spre åpenhet og for å vise verden hvordan ting er bak fasaden. Jeg er fortsatt for denne åpenheten, og jeg kommer til å kjempe for den via bloggen.

Nå over til hvorfor jeg har valgt å trekke meg. Jeg har lenge vært inne på tanken, og da mener jeg lenge. Jeg er også admin, som vil si jeg gjør en del av jobben bak snappen også. Og dette blir også min rolle når jeg gir meg i slutten av januar. Jeg skal holde på mer i kulissene. Passe gjester, holde instagrammen mer oppdatert, fbsiden vår mer oppdatert. Planlegge og passe på vloggerne. Jeg ønsker ikke gjøre en 50% jobb på både vlogg og admin, da vil jeg heller gjøre en 100% jobb på en av tingene. Så jeg har valgt å være bak og heller la noen som kan bidra litt mer frem i lyset.

Jeg kommer nok til å gjeste av og til, men det er hovedsakelig andre ting jeg skal holde på med. Kjenner dette er veldig vemodig å skrive, og det er veldig mange blandete følelser rundt dette. Men dere fortjener en som kan gi mer enn jeg har kunnet de siste mnd. Så med det takker jeg for meg, vår siste dag sammen er neste uke, på vloggen. Ellers er jeg alltid å finne her ❤️

Kan ikke bare være meg?

I hele dag, og egentlig igår også, har jeg tenkt på hva jeg skal skrive. Jeg har tenkt på hva jeg føler, og jeg har tenkt på de som sitter igjen.

Idag var begravelsen til Ari Behn, ikke at jeg skal skrive så mye om den. Men jeg vil dra inn talen til Maud. Jeg gråt, og ikke bare litt heller. Jeg hulket og tørket snørr. Endelig er det noen i det offentlige rom som snakker ut. Vi har fått et ansikt, på alt det vonde. Kan det nå endelig rettes oppmerksomhet på det som faktisk er virkelighet. Mennesker hvert år bestemmer seg for å avslutte livet. Det blir ikke snakket om, det bare murrer på underflaten. Det finnes hjelp, det finnes et lys – vi må bare tørre ta imot de som trenger det. Vi må slutte og kutte og vi må slutte å bagataliesere psykiske problemer.

Vi har alle et ansvar. Et ansvar om å bry oss. Si hei, spørre hvordan det går. Jeg har sluttet å spørre hvordan det går om jeg ikke kan ta imot det store svaret annet enn “det går bra”. For det er viktig for meg at jeg er i samtalen hvis noen ikke har det så bra. Å kunne bruke 10 minutter ekstra på personen som forteller hva som skjer. Det vil jeg oppfordre dere til også! Bli bevisst over hva du selv klarer, men også gi personen du møter muligheten til å fortelle hvis den vil.

Jeg veit ikke helt hva mer jeg kan si, som ikke er sagt. Men jeg vil gjenta: ta vare på hverandre, og vær der når ting trøbler ❤️

Når slike nyheter treffer

Dette er et seint innlegg, og kanskje et litt tomt innlegg? Idag fikk vi beskjeden om Ari Behn, og jeg skal innrømme at så uendelig mange tanker surrer oppi hode mitt. Første tanken er barna, hvordan går det med dem? Hvordan takler de dette?
En annen ting jeg tenker veldig på, er hvor dypt han har vært. Hvor mye hjelp har han fått? Eller, hvor hemmelighetsfull har han vært? Dette er skummelt, dette er trist og jeg er redd for reaksjonene.

Det er kanskje teit av meg å skrive, men det er velment. Etter jeg ble med i snappen og snappet der har jeg hørt en del tunge historier som mennesker bærer alene. Det finnes hjelp, om det ikke er helsevesenet ved dps eller andre instanser, så finnes det forskjellige steder på nett og telefon man kan nå mennesker og snakke med. Man er aldri alene! Så hvis du har vanskeligheter med tanker, søk hjelp! Du er virkelig verdt alt for noen! ❤️

Hvem er egentlig jeg?

Nå er det selvsagt natt, men det er da mange av tankene kommer frem. En tanke som kommer mest, er hvem er jeg egentlig? Hva liker jeg? Hva er MINE hobbyer? Hva er jeg flink til?

Flere ganger om dagen tenker jeg over – liker jeg det jeg driver med eller liker noen andre det som gjør at jeg må like det også? Er det greit om jeg også liker det eller er det galt av meg? Så usikker som jeg er på meg selv er veldig vondt.

Det er også så ille til tider at jeg lar være å like noe fordi det er mange som liker det. Tanken om at det skal bli snakket om skremmer meg noe helt ekstremt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært nervøs for å gjøre noe, latt være å gjøre noe eller grått fordi jeg har gjort noe. Vil også skyte inn at til tider så liker jeg også ting som ikke alle liker, rett og slett fordi jeg er litt sær.

Så jeg planlegger å skrive et innlegg, hvor jeg skriver hva jeg liker. Ikke bare for dere å lese, men også for meg å lese. Tenke godt over disse tingene, for tingene jeg velger å skrive er ting jeg skal bli bedre på. Bruke mer tid og energi på. Nå skal jeg straks gå og legge meg, starte en ny dag igjen imorgen. Forhåpentligvis bedre enn idag!

Jeg er altfor hard mot meg selv

Vet dere hva jeg må slutte med? Å være så forbanna hard mot meg selv. Jeg startet på et innlegg til dere, men det stoppet helt opp for jeg følte meg dum som ikke har blogget på en uke, fordi jeg ikke tar så mange bilder i løpet av en uke og fordi jeg er i en periode hvor jeg rett og slett føler meg ordentlig dritt. Jeg veit jo selv utfordringene mine, og prøver å lære meg å leve best mulig med de, hvorfor kan jeg ikke bare skjønne det her også?

Jeg sitter hos lillesøster i den store byen. Vi har hatt det skikkelig koselig, men veit dere hva jeg tenker på akkurat nå? Og hva jeg tenkte på når vi faktisk tok bussen hjem fra sentrum? Ikke hvor stolt jeg var for å ta tatt den dumme bussen, men det at jeg glemte å ta bilde mens jeg var på Karl Johan, at jeg ikke var oppe på slottet og tok bilder. Samme irriterte meg når jeg skulle legge inn bilder her til bloggen tidligere idag, jeg har ekstremt lite bilder og det passet dårlig. Men igjen, den dumme bussen, trikken og t-banen – det driter jeg i.

Det er så masse jeg føler jeg MÅ rekke hel tiden, men svært sjeldent jeg setter meg ned og spør hva jeg VIL rekke. Det er to vidt forskjellige ting. Jeg drives av dårlig samvittighet, jeg spises opp av skyldfølelse og jeg skjemmes av meg. Æsj, dette ble et innlegg hvor jeg ble mer negativ enn jeg kanskje hadde tenkt til, men det er jo sant. Hvorfor kan jeg ikke tenke på de tingene jeg har fått til, de tingene jeg har rekt og alle oppgavene som nå er ute av verden? Dette er virkelig noe jeg må bli flinkere på!

Q: Så, hva skal dere bruke deres søndag på?

Når det blir for mye

Noen ganger tar følelsene overhånd. Noen ganger er det så sterkt at jeg ikke klarer å tenke klart og jeg mister ord og på en rar måte funksjon. Denne gangen trur jeg også bare ting må komme, ellers kommer jeg til å angre meg.

De siste dagene har vært tankefulle, men på måter man kanskje ikke helt skjønner med en gang. Jeg veit det er noen som kan hoppe til konklusjoner, men det er en blanding av flere ting. Mange ting egentlig.

Jeg har en stund vært ordløs, noe som er utrolig ubehagelig for meg. Det begynner seg opp et trykk når jeg ikke får sagt noe, og når det da først kommer ut – kan det veldig fort høres veldig feil ut. Jeg har såret mennesker før for stresset mitt, og jeg er redd for å såre dem igjen.

Nå er det fullt igjen og jeg går med en klump i brystet. Jeg veit ikke hvordan jeg skal minske det, for alle scener i hode mitt ender med bare tull. Jeg krisemaksimerer, siden jeg ikke får sagt noe om det. Det er slitsomt for alle rundt meg, inkludert meg selv.

Nå skal jeg snar sove. De siste dagene har jeg ikke sovet så godt, slik som følelsene har holdt på. Forhåpentligvis kan jeg snart legge lokk på boksen for denne gangen, så kan jeg nyte turen imorgen. Slappe litt mer av og senke skuldrene. Høre på lydbok, la bilen gjøre sin magi.

Det fine miraklet, min oldemor

Jeg er heldig, jeg er faktisk veldig heldig.
Min oldemor er 105 år gammel. Hun er 80 år eldre enn meg.
Hun har vært min diskusjonspartner, lattervenn, nabo, ordlekbuddy og så mye mer.
Men nå er hun sjuk, veldig sjuk.

På lørdagen ble vi vekket av en telefon av pappa.
Jeg sov, men mannen våknet. Jeg hørte ordet “oldemor” og våknet. Lys våken.
Pappa sa oldemor var på vei til sjukehuset, hun hadde fått hjerneslag.
Om blod kan fryse og pust stoppe for et øyeblikk – det var et sånt øyeblikk.

Jeg fikk spørsmål om jeg ville være med opp med en gang, “selvsagt”.
Det er lenge siden jeg har ordnet meg så fort, takket være mannen fikk jeg med meg, meg selv også.
Jeg visste ingenting, jeg følte ingenting.
Tid stopper, man mister fotfeste og tankene surrer.

Hva møter oss?
Hva skjer nå?
Hvordan går det med henne?
Hvor hardt er hun rammet?

Synet kan man ikke forberede seg på.
Synet som er like vondt om det er gammel eller ung, det er noen du er glad i.
Ting gikk fort, heldigvis!

Etter et par timer kjenner hun oss igjen.
Hun kan grynte ja og lage nei lyd.
Lykken er stor når ting har gått bra, alt tatt i betraktning.
Når vi besøker på søndag, så snakker hun dårlige setninger.
Men vi forstår henne, hun kjenner oss og hun kan bevege det meste.
Hørt om mirakler? Min fine oldemor er et ❤️

Under en uke senere går hun.
Med hjelp selvsagt, men hun går.
Går det an? Ja, det gjør faktisk det.
Legene sier hun er den eldste i Norge som har fått den sterke behandlingen for slag.
Jeg er så stolt, så glad og så redd.
Alt på en gang.

Vi veit ikke hvordan fremtiden ser ut, men vi har et flott utgangspunkt.
Jeg takker for all tid til nå, og gleder meg over ekstra.
Livet er skjørt, og noen ganger tar vi ting for gitt.
Glemmer at alle skal en dag takke for seg og etterlate oss andre.
Så mitt fine lille mirakel har lært meg enda mer viktigheten av et besøk til, en telefonsamtale eller bare en melding til.
Man veit aldri, og det er skummelt.
Veldig skummelt.

Tanker i nattetimene

I disse nattetimer kjenner jeg at det er litt tanker som surrer rundt oppi hode mitt. Det er en liten stund siden jeg har delt det, så her er vi igjen. Og siden det er nattetimer, så blir jo dette også delt ganske seint. Håper dere overlever? Uansett, her er noen tanker inatt:

 

💭 Jeg stresser skikkelig med julegaver. Jeg er alltid like redd for at de vi gir gave til ikke skal bli fornøyde. At de skal tenke vi har bare kjøpt noe og ikke brydd oss mer. Jeg bruker igrunn veldig mye tid på julegaver, så rundt denne tiden er det en av mine største frykter.

💭 Jeg både verker og er så utrolig sliten for tiden. Jeg er nesten overrasket når jeg kommer meg igjennom dagene. På nettene klarer jeg ikke ligge stille fordi jeg har så vondt, noe som igjen holder mannen våken. Til plag for oss begge egentlig.

💭 Nå reiser jeg snart og jeg kjenner jeg gruer veldig. Til ukjent område og jeg veit jo ikke hva som kommer til å skje. Det å være så langt vekk fra kjente og kjære, tar jeg faktisk veldig tungt. Det er utrolig tøft og jeg kjenner jeg faktisk begynner å svette litt av det. Faen. Jeg håper jeg har tid og ork til å blogge litt og fortelle hva jeg holder på med der.

💭 Jeg sitter skikkelig fast i strikkingen min. Jeg er så nervøs for å strikke, at jeg tør faktisk ikke starte på noe nytt. Jeg holder på med noen grytelapper og en hals. Men jeg er så usikker og nervøs, at jeg klarer ikke. Hvor teit er ikke det? Jeg har som mål å strikke noen gensere og sånne ting, jeg må bare manne meg, eller faktisk kvinne meg opp, til å gjøre det og skjønne at det ikke er vanskelig!

Og jeg tenker jo alltid på pusen min 💛

Q: Hva tenker du på i nattetimene?

Et bilde som ikke stemmer

Nå skal jeg snart legge ut et bilde som ikke stemmer overens med hva jeg føler innvendig. Et bilde som hører til sjeldenhetene og som har blitt et valg over hva jeg skal den dagen. Det bilde vise hva jeg må velge imellom. Når jeg er slik som på bilde, så funker veldig lite annet. Jeg må droppe andre ting, dessverre. 

Nå skal jeg legge ut et bilde av det jeg ønsker jeg hadde energi til, hver dag. At det skulle nesten vært en selvfølge. Dette hvis hvor tung min hverdag er på en måte, med utmattelse og smerter. Jeg må ta et valg over noe som på en måte er veldig lite, men for meg er veldig stort. 

Jeg sitter på lan denne helga, og det ble valget mitt denne gangen. Hva slags konsekvenser jeg får til uken veit jeg ikke, og det må jeg nesten ta det når det skjer. Hvor mye jeg kommer til å koble ut veit jeg ikke, men noe blir det nok en del av. Men jeg har tatt et valg, og bilde i innlegget er også et valg. Og slike står jeg over hver dag, på godt og vondt. Og det bilde stemmer dessverre ikke med min hverdag. 

Jeg bare orker ikke

Den siste tiden har jeg vært helt enormt sliten. Kreftene jeg en gang har hatt, har på mystisk vis blitt borte og etterlatt meg i en brønn av mørke. Jeg hater å være å sliten og jeg hater at kroppen min ikke klarer å yte mer. Som jeg skulle ønske at jeg hadde litt mer energi, hadde litt mer mulighet til å klare hverdagen og litt mer tru på at jeg også er bra. 

Jeg skal på møte om noen uker. Jeg gruer meg, tenk om jeg ikke har energi til å kjempe mer? Den maktesløsheten er vel kanskje verst. Føler jeg bare er et skall som eksisterer. Jeg veit ikke helt hvor jeg vil hen med dette innlegget, jeg bare trenger å skrive litt. Få ned litt rot og tanker. 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no