Noen ganger blir det litt mye

I natt er en sånn type natt hvor ingenting føles bra. Hvor hele min eksistens vurderes og rives fra hverandre. Feil og ting jeg har sagt gnager meg i stykker og jeg har verdens dårligste samvittighet. Hva mine nærmeste må igjennom pga meg, alle følelsene jeg setter i gang og alt jeg vil stoppe. Jeg skjønner jo at det ikke er lett for dem heller.

Den siste tiden har jeg vært mye sint. Jeg har ikke vist det, men det har ligger i underflaten. Blir sint for småting, hever stemmen for bagateller og nærmeste eksploderer over ting som er teit. Jeg skjønner det jo selv, men likevel er jeg skikkelig sint. En ordentlig ubehagelig følelse og ganske dominerende.

Hode mitt er veldig rotete, derfor blir dette innlegge rotete også. Jeg drømmer om et liv der jeg er mer selvsikker, veit hva som er best for meg og lever deretter. I det ene øyeblikket er jeg så sint at jeg rister, hvor jeg rett etterpå er så trist at tårene triller. Så en opp og ned hverdag er det helt klart jeg har for tiden. Jeg må bare ri bølgen og se hvem som står der når jeg har kommet i land igjen.

Jeg er frisk, ikke sant?

Jeg er psykisk sjuk, det vil si det ikke synes. Det vil si jeg kjemper en kamp ingen ser. Ansiktet mitt kan vise sorg, frustrasjon, sinne og glede, men alt på innsiden kan ingen se eller føle. Det er skjult for resten av verden.

Jeg later som jeg er frisk. For meg, for mannen, for familien og for venner. Jeg sminker meg, jeg ler, jeg drikker, jeg deler, men jeg gjemmer også. Det er frustrerende og ikke få sagt hvordan ting er, det er mye lettere å late som man er frisk og alt går bra. Et smil kan fakes og blåses bort med dagens skandaler, men det innvendig kan ikke gjemmes bort. For når jeg kommer hjem, når jeg lukker utgangsdøra bak meg, da er tankene tilbake og følelsene lammer meg. Jeg ofrer mye for å være med venner, fungere i samfunnet. Men blir dette sett på som styrke? Nei. Vi er svake, late, snyltere og alt annet vi blir kalt.

Jeg håper at en dag at styrken blir sett og de fleste stygge ting kan viskes vekk. Disse holdningene hjelper ikke på psyken. Veien blir mye lenger for oss som kjemper, og jeg skrive oss for jeg er blant disse. Men det er vel en grunn til at dette er tabu, og derfor er det så utrolig viktig å snakke mer om det! Så vær med i kampen!

Det å miste noen

Mandager pleier å være gode dager, men ikke idag. Du skulle vært 24 år idag. Jeg skulle ringt deg og sunget for deg og hørt deg le i andre enden av røret.  Merket smilet ditt igjennom telefonen og spurt når jeg fikk se deg igjen. Verden er noen ganger grusom, og at et annet menneske at rivd deg vekk sånn her knuser meg. Skjønner ikke i min villeste fantasi at i hans hode var dette greit. Vi er flere som gråter idag, og flere som fremdeles finner dette uvirkelig.

Det å miste noen i ung alder er aldri lett. Og jeg syns det har vært helt grusomt å miste to av de venninne jeg skulle dele alle erfaringer med, alle latterne og muligheten for at våre barn skulle bli like gode venner. Jeg veit jo ikke om vi fremdeles hadde vært så gode venner idag, men jeg velger å tenke det. Jeg trenger å tenke det.

Uansett hvem det er, så er det alltid vanskelig når noen dør, men det er jo annet med de unge. De som akkurat har starta på livet, så vidt begynt å lukte hva fremtiden bringer og som har så mye de skal oppleve. Det er en egen stemning over det, en som er vanskelig å forklare. Ikke misforstå – alle dødsfall er vanskelig.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no