Jeg er frisk, ikke sant?

Jeg er psykisk sjuk, det vil si det ikke synes. Det vil si jeg kjemper en kamp ingen ser. Ansiktet mitt kan vise sorg, frustrasjon, sinne og glede, men alt på innsiden kan ingen se eller føle. Det er skjult for resten av verden.

Jeg later som jeg er frisk. For meg, for mannen, for familien og for venner. Jeg sminker meg, jeg ler, jeg drikker, jeg deler, men jeg gjemmer også. Det er frustrerende og ikke få sagt hvordan ting er, det er mye lettere å late som man er frisk og alt går bra. Et smil kan fakes og blåses bort med dagens skandaler, men det innvendig kan ikke gjemmes bort. For når jeg kommer hjem, når jeg lukker utgangsdøra bak meg, da er tankene tilbake og følelsene lammer meg. Jeg ofrer mye for å være med venner, fungere i samfunnet. Men blir dette sett på som styrke? Nei. Vi er svake, late, snyltere og alt annet vi blir kalt.

Jeg håper at en dag at styrken blir sett og de fleste stygge ting kan viskes vekk. Disse holdningene hjelper ikke på psyken. Veien blir mye lenger for oss som kjemper, og jeg skrive oss for jeg er blant disse. Men det er vel en grunn til at dette er tabu, og derfor er det så utrolig viktig å snakke mer om det! Så vær med i kampen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no